 |
| Helldorado |
| The Ballad of Nora
Lee |
| (CCAP / ) |
Helldorado - The Ballad of Nora Lee
Akkurat som folk forsvant mystisk i jungelen
rundt El Dorado, har Helldorado en egen måte til å få deg til å forsvinne
inn i sitt musikalske univers. Det er bare å la seg rive med.
Av
Roy Henrik Lundstrøm
Helldorados splitter nye skive hadde nettopp ankommet, og jeg tok
den med i bilen da jeg skulle på tur forleden dag. En passelig lang
kjøretur helt alene uten masete snikk-snakk fra andre medpassasjerer –
herlig!
Etter at cd'en er halvspilt befinner jeg meg midt i ingenmannsland. Klokka
nærmer seg 23 og ute er det bekmørkt. Akkurat i det jeg virkelig begynner
å få sansen for "The Ballad of Nora Lee", skjer det uforutsette:
Bilen stopper! Hvorfor? Raskt ble jeg dratt ut av Helldorados mystiske,
men også særs jordnære univers. Det er det med denne plata, at du blir
dratt rett inn i dens verden. Det hele har en egen evne til å omslutte
alle dine tanker og din tilstedeværelse. Bilen stoppet brått og jeg
skjønte ingenting - selvfølgelig, jeg hadde jo løpt over enger og åkrer
etter vakre bondejenter, sørget over tapt kjærlighet og gledet meg over de
små tingene i livet sammen med rock'n'roll-gutta i Stavangerbandet.
Akkurat som de sørgeligste toner og skjærende munnspill fra Helldorado
nesten blir lystige, tenkte jeg klart, ringte opplysningen og kalte på
nærmeste tauebil.
I mellomtiden ble det anledning til å høre gjennom et par låter til.
Ettersom plata har et mangfold av melodier som gir den et helhetlig
preg med et gjennomgående tema, samt variasjon nok til at du ikke sovner
fordi du hører den "samme" sangen tolv ganger etter hverandre, var det
faktisk ganske underholdende å sitte i en "strandet" bil på en øde
landevei uten et gatelys eller hus i mils omkrets.
Da jeg hadde kjørt oppover veien her hadde jeg nemlig tenkt at dette
jammen er perfekt setting for Helldorados musikk. Det eneste som hadde
vært bedre måtte vel være en åpen Cadillac på en støvete vei i Nevada. Men
til Norge å være, passet det perfekt. Mørkt og dystert, helt alene
i ødemarka som gir en tid og rom til refleksjoner og livsbeskuelse.
God musikk gir som kjent sterke følelser, og Helldorado hadde tatt meg med
så langt inn i balladene om Nora Lee at jeg ikke helt greide å dra meg ut
da tauebilen plutselig sto der med lysene sine og tutet. Opp på
lasteplanet med den lille kjerra, mens sjåføren ble vist inn i forsetet på
den slitte bergingsbilen av en heller stor brysk mann med dressingflekker
på skjorta og matrester nok i barten til å fø et lite barn. Denne landsens
redningsmannen, som var så ulik meg i adferd, takt og tone, hadde en ting
felles med meg; Lidenskapen for musikk. Men der stoppet det også.
Countrysjangeren har lett fått et dårlig rykte i Norge på grunn av sånne
som ham.
Helldorado har blandet inn mange forskjellige stiler i
lapskaus-rocken sin, deriblant noe country, men takk og lov for
måteholdenhet – og ikke minst for at de har mye annen snadder oppi der i
tillegg.
Vel fremme på et slags verksted finner asfalt-cowboyen raskt ut hvilken
mekanisk brist som hadde rammet kjerra slik at jeg kunne fortsette turen.
Det hele står igjen som den mest surrealistiske opplevelsen på lenge.
Reisen sammen med Helldorado. Et band jeg higer etter å se live på en
røykfylt klubb. Og hvem vet, kanskje det snart blir en realitet her til
lands igjen også? Enn så lenge nøyer jeg meg gledelig med å snurre skiva i
bilstereoen og mimre om de svunne tider til neste konsert med
siddis-rockerne kan realiseres.
Om du også opplever slike mystiske ting første gang du hører "The
Ballad of Nora Lee", vil jeg ikke tørre å forutsi, men pass på! Før du
aner det blir du dratt inn i et noe mystisk, mørkt og annerledes univers
formet av energisk spillerglede, tøffe melodier og småpoetiske tekster som
legger alle muligheter åpne i en beksvart natt.
Link til artikkelen
her |
