Musiq 19.09.2005

 
Helldorado
The Ballad of Nora Lee
(CCAP / )

Helldorado - The Ballad of Nora Lee



Akkurat som folk forsvant mystisk i jungelen rundt El Dorado, har Helldorado en egen måte til å få deg til å forsvinne inn i sitt musikalske univers. Det er bare å la seg rive med.

Av Roy Henrik Lundstrøm

Helldorados splitter nye skive hadde nettopp ankommet, og jeg tok den med i bilen da jeg skulle på tur forleden dag. En passelig lang kjøretur helt alene uten masete snikk-snakk fra andre medpassasjerer – herlig!

Etter at cd'en er halvspilt befinner jeg meg midt i ingenmannsland. Klokka nærmer seg 23 og ute er det bekmørkt. Akkurat i det jeg virkelig begynner å få sansen for "The Ballad of Nora Lee", skjer det uforutsette: Bilen stopper! Hvorfor? Raskt ble jeg dratt ut av Helldorados mystiske, men også særs jordnære univers. Det er det med denne plata, at du blir dratt rett inn i dens verden. Det hele har en egen evne til å omslutte alle dine tanker og din tilstedeværelse. Bilen stoppet brått og jeg skjønte ingenting - selvfølgelig, jeg hadde jo løpt over enger og åkrer etter vakre bondejenter, sørget over tapt kjærlighet og gledet meg over de små tingene i livet sammen med rock'n'roll-gutta i Stavangerbandet.

Akkurat som de sørgeligste toner og skjærende munnspill fra Helldorado nesten blir lystige, tenkte jeg klart, ringte opplysningen og kalte på nærmeste tauebil.
I mellomtiden ble det anledning til å høre gjennom et par låter til. Ettersom plata har et mangfold av melodier som gir den et helhetlig preg med et gjennomgående tema, samt variasjon nok til at du ikke sovner fordi du hører den "samme" sangen tolv ganger etter hverandre, var det faktisk ganske underholdende å sitte i en "strandet" bil på en øde landevei uten et gatelys eller hus i mils omkrets.

Da jeg hadde kjørt oppover veien her hadde jeg nemlig tenkt at dette jammen er perfekt setting for Helldorados musikk. Det eneste som hadde vært bedre måtte vel være en åpen Cadillac på en støvete vei i Nevada. Men til Norge å være, passet det perfekt. Mørkt og dystert, helt alene i ødemarka som gir en tid og rom til refleksjoner og livsbeskuelse.

God musikk gir som kjent sterke følelser, og Helldorado hadde tatt meg med så langt inn i balladene om Nora Lee at jeg ikke helt greide å dra meg ut da tauebilen plutselig sto der med lysene sine og tutet. Opp på lasteplanet med den lille kjerra, mens sjåføren ble vist inn i forsetet på den slitte bergingsbilen av en heller stor brysk mann med dressingflekker på skjorta og matrester nok i barten til å fø et lite barn. Denne landsens redningsmannen, som var så ulik meg i adferd, takt og tone, hadde en ting felles med meg; Lidenskapen for musikk. Men der stoppet det også. Countrysjangeren har lett fått et dårlig rykte i Norge på grunn av sånne som ham.

Helldorado har blandet inn mange forskjellige stiler i lapskaus-rocken sin, deriblant noe country, men takk og lov for måteholdenhet – og ikke minst for at de har mye annen snadder oppi der i tillegg.
Vel fremme på et slags verksted finner asfalt-cowboyen raskt ut hvilken mekanisk brist som hadde rammet kjerra slik at jeg kunne fortsette turen.

Det hele står igjen som den mest surrealistiske opplevelsen på lenge. Reisen sammen med Helldorado. Et band jeg higer etter å se live på en røykfylt klubb. Og hvem vet, kanskje det snart blir en realitet her til lands igjen også? Enn så lenge nøyer jeg meg gledelig med å snurre skiva i bilstereoen og mimre om de svunne tider til neste konsert med siddis-rockerne kan realiseres.

Om du også opplever slike mystiske ting første gang du hører "The Ballad of Nora Lee", vil jeg ikke tørre å forutsi, men pass på! Før du aner det blir du dratt inn i et noe mystisk, mørkt og annerledes univers formet av energisk spillerglede, tøffe melodier og småpoetiske tekster som legger alle muligheter åpne i en beksvart natt.

5/6
 

Link til artikkelen her